Så kom jeg jo endelig og til slutt frem til Santiago, da! Da kjøpte jeg meg en paraply, en vegansk kake og et par sølvøredobber med pilgrims- skjellet.

“Det e no det skjer
no ska du gå
no har du fri
og har et mål
i sol og regn
og måneskinn
du e en vandrar
og den sommarn her e din”

(…)

Pål Moddi, Vandrevise

Jeg oppdaget rent plutselig Moddis nye album “Vandreviser” fra hans pilegrimstur til Nidaros. Tross alt var det mange likheter, og det kjentes oppmuntrende, resonnerende og trøstende å høre sangene og stemmen hans!

Selvsagt tenkte jeg mye på hvordan det ville bli å komme frem. Jeg var redd for å ha høye forventninger til hvordan det ville bli. Jeg hadde forventninger til selve turen og hva den ville gi meg. Samtidig trodde jeg ikke selve byen Santiago og det å komme frem nødvendigvis ville være noe stort i seg selv.

Jo nærmere jeg kom, kjente jeg en økende slags spenning. Jeg ville både komme frem så fort som mulig, men jeg ville heller ikke at turen skulle være over. Jeg begynte å tenke på “livet etterpå” (haha). Det var noe så enkelt og deilig med denne tilværelsen. Et mål, gå og gå, medmennesker, natur, fine byer, enkelhet. Sette pris på enkle hendelser underveis:

…Som i en landsby tidligere på reisen der jeg som mange andre pilegrimer deltok på en “pilgrim -blessing” i et kloster. Se skjønne små nonnene sang og bad for oss. Til sist fikk hver og en sin velsignelse og et Maria- smykke.

…Som endelig å møte en krabat som ville kose (den gjemte seg fra en stor og skummel hund, så her var den trygg). Så fant jeg ut at det fantes søsken(!!):

…Som å sove godt

Fra en av sovesalene. De fleste ville helst sove i første etasje, men jeg koste meg med overkøya (god oversikt, litt bedre kontroll kanskje?)

Jeg sov for det meste godt! Med ørepropper godt stappet inn i ørene og en stor og myk sovemaske. Det var noe hyggelig med å legge seg samtidig klokka 10 (stilletid) og stå opp for å gå videre “sammen”.

Men ja, det var snorking. Til og med en dame som ropte i søvne på sint kjempe- amerikansk “get out of my house” gjentatte ganger. Heldigvis var det en ledig seng lengre unna som jeg kunne sove i fred i.

Det er jo klisjéaktig, men jeg satt virkelig mye mer pris på ekstra myke senger, uavbrutt søvn og stillheten ved fraværet av snorking etter å ha opplevd kontrasten.

…Som øyeblikk med nye venner, sitte foran ildsteder, hilse på blomster og dyr:

“Noen bruke store ord…

om ei ny og fullbragt jord
når det det står om e
det uforklarlige

noen tyr til lignelsa
noen les velsignelsa
så komplisert det e
å sei det enkle

at himmelen e her midt iblant oss
og samme kæm du e så ska han være din
himmelen e her om vi berre vil”

(…)

Heller enn ondt og godt
Trur eg på nokka smått:
At i oss, kvær og én
Bor nokka større”

Pål Moddi, Midt iblant oss

“(…) «eg treng å kunne savne deg», sa ho
og tvang et tappert smil igjennom skjermen
før internettet braut og eg forstod
at alle treng å savne litt iblant“

Pål Moddi, Savne deg

Espen reiste noen dager like langt hver dag (!) som jeg skulle gjøre på hele vandringen min! En dag kom beskjeden om at han ikke visste om han kom seg inn i Pakistan (og dermed også videre inn i India) som planlagt. De mer fleksible delene av oss ble aktivert og vi bestemte at India kanskje ikke skulle bli stedet vi ville møtes likevel. Hva med Kina?

En kjølig morgen gikk jeg av gårde med min varme chai latte og proteinbar mens morgensola klatret seg opp fjellene. Denne morgenen brukte jeg faktisk ullvantene mine! Brr, høst!

En dag gikk jeg forbi Oslo:

Hjemlengsel? Nei, ikke særlig. Men! På vandringen hadde jeg, som kjent, tid til å la tankene flyte hit og dit. Jeg tenkte på (og drømte om på natten) elevene “mine” der hjemme og hvordan de måtte ha det, familieforhold og venner jeg gjerne skulle vært nære.

“Kom lat det falle regn over alle”

“kom, lat det falle regn over alt kor eg fer
kom, lat det falle regn over alle, kom ner
himmelen opne seg drope for drope
kom, lat det falle regn over alle, kom ner“

Det regnet mye de siste dagene av vandringen. Mulig det kategoriserer mer som høst enn sommerregn, men sangen er så fin. Om mulig også aktuell for tiden…

“sommarregn
elve flør og brue brest
varsle det som kjem
den dagen alt vi fekk ska rives bort igjen
kjem som et tegn
sommarregn“

Pål Moddi, Sommarregn

Siste kvelden før Santiago tilbragte jeg med skjønne Alandra. Vi lagde middag og neste dag gikk vi spente inn i Santiago sammen!

“Kor går veien så? Ka e neste mål?”

“E eg framme no? Føten verke jo
fortsatt etter å fortsette å gå.
Kor går veien så? Ka e neste mål?
Har eg egentlig skjønt at neste skritt bi tøngst?

Lær meg å forstå veien eg må gå
veien som vi alle vandre på

Dagan her på jord va meint å sette spor
Kvær har fått si tid og går sin eiga sti

Lær meg å forstå veien eg må gå
veien som vi alle vandre på

Eg har gådd så langt, undra på så mangt
Spørsmålan eg bar e fortsatt uten svar
Så takk for hus og mat. Takk for vin og prat.
No e tida her. Eg må videre.

Lær meg å forstå veien eg må gå
veien som vi alle vandre på”

Pål Moddi, Veien eg må gå

Så ønsker jeg meg selv til sist at denne reisen måtte være en ærligheten og sannhetens spire i mitt liv.

(…)Du er den song om livet som eg gløymde,
den sanning eg forrådde dag for dag.
Eg sveik meg sjølv, den spegelen eg gøymde
ber dine brådjup, dine ansiktsdrag.” (…)

Ylva Eggehorn, Benny Anderson og Pål Moddi Lua, Før morgon gryr (salme 364).

Kor går veien så?

Hvor kan jeg finne Espen nå?