Jungeltur

Laotiske veier er dårlige! Veldig dårlige.

Vi dro til den lille byen Luang Namtha som er kjent for turer i jungelen. Så meldte vi oss opp til en tre dagers gruppetur.

Neste dag møtte vi opp 8.45 og ventet. Da guiden omsider ankom, hadde vi blitt kjent med de to andre som skulle på samme tur, Lauren fra Nederland og Melanie fra Sveits. Vi satt oss ned mens guiden spiste sin frokost før vi endelig dro avgårde!

Fremme stoppet vi ved noen søte barn som hoppet rundt i høyet og lekesloss og klatret i trær. Ei lita jente med blått øye der iblandt. Vi møtte guide nummer to, en lokal guide, han kjente stiene, for det gjorde nemlig ikke den første!

Så gikk vi gjennom hagen til familien og opp gjennom gummiplantasjer!

Det luktet gummi!

For en deilig og vill skog!

Og deilig vill mann (Finn Espen)

Galangalrot som vi senere har lært om og spist i diverse curryer!

Første jungelmåltid

Vi vasset over elva og kom fram til en gammel hytte. Guiden fortalte oss ganske lite underveis, men svarte så godt han kunne på spørsmål med sin utydelige engelsk. Da guidene begynte å skulle klatre inn vinduet på denne hytta, måtte vi jo spørre hva som foregikk. Vi forstod at guiden hadde glemt nøkkelen til hengelåsen på døra. Gjennom vinduet kunne de hente kokeutstyr og liggeunderlag til oss. Heldigvis kunne vi sove på verandaen, mens guidene sov under hytta. Det er ikke så mange kobraer nå i den tørre sesongen..

Vi tok et bad og fant en gammel camp bygget av bambus og bananblader.

Vår lokale guide lagde kopper av bambus til oss som vi kunne drikke te av!

Middagen ble tilberedt på bål og smakte deilig!

Så fikk vi hilse på et par igler som var sugne på litt blod.

Espen hadde båret med seg myggnetting fra Norge som det endelig ble bruk for! Vi spente den opp over våre fire hoder og krøp ned i soveposene, forhåpentligvis uten flere igler. God natt!

I landsbyene

Vi fikk servert nok et deilig jungelmåltid med berømt sticky rice inne i bananblader, med diverse grønnsaker til. Vi tok et bad og kattevask i elva og gikk avgårde til vår “homestay” der vi skulle overnatte.

På vårt Homestay fikk vi følelsen av at vi trengte oss på de som bodde der. De hadde ikke overskudd til eller gledet seg over vårt (ubedte) besøk. Vi lekte litt med de skjønne barna som var litt mer entusiastiske over å ha noen lekekamerater i et par timer. Så gikk vi og la oss til å sove i myggnettet.

Neste dag vandret vi gjennom flere små landsbyer og ut av jungelskogen.

I en av landsbyene var jentene og damene klare for å selge sine små håndarbeider, og vi handlet. Men de virket ikke særlig glade for å se oss. Forhåpning i øynene, men ikke glede. Hvor mange av oss rike turister vandrer gjennom landsbyen deres hver dag med våre fine klær og dyre turutstyr. Vi skulle betale direkte til den som hadde produsert, kanskje en selvfølge, men det var ingen god følelse over å betale direkte til de små.. Vi begynte å lure på hva pengene gikk til, om jentene er hjemme fra skolen for å heller tjene penger (enten av fri vilje eller fordi foreldrene ønsker det) og til slutt om det ville vært bedre om de levde sitt liv uten vår forstyrrelse..

Flott bru som vi slapp å bruke!

Bananblomst?

Jungelgjengen snart ute av jungelen

Det var en del dyrket mark, mest var det gummitrær.

Ute av jungelen ventet vi på å bli hentet og kjørt tilbake til byen. Vi satt litt tilfeldig i veikanten da vi så en mann som satt sammen med noen høner og griser i deres innhegning. Han var ikke helt psykisk/ emosjonelt frisk kunne vi se. Etter en liten stund forstod vi at han ikke bare satt der i selskap med dyrene fordi han ønsket det, han satt lenket fast i beina. Psykisk helsehjelp er ikke utbredt i Laos.

Takk for deilig mat, husly, vill natur og opplevelser vi sent glemmer.