Dag 27-30

I et plutselig blaff av eventyrlyst bestemte jeg meg for å stå opp tidlig for å haike gjennom ørkenen. Inspirert av andre reisende på hostellet fyllte jeg sekken med vann og brød og tok en buss til Ishfahans ytterste grense. Så begynte jeg å haike.

Den første sjåføren som plukket meg opp forsto at jeg skulle til Mashhad, men stoppet flere ganger for å få tilfeldige folk på veien til å forklare meg at jeg måtte ta fly. Det er over 1100 km fra Ishfahan til Mashhad. Like langt som fra Oslo til Bodø, men mesteparten er ørken. Jeg var fullt klar over det. Allikevel var ørkenen forlokkende.  Avstandene en passe utfordring. Og det gikk veldig bra. Kanskje det heter Silkeveiene fordi det går så glatt å reise her? Han satte meg av et sted det var lett å få neste haik.

Neste sjåfør var veldig hyggelig. Han kunne heller ikke engelsk, men vi hadde en god prat på Google translate.

Han var ingeniør på vei til gruven han jobbet for. Underveis stoppet han og spanderte lunsj på meg. Han lot meg ikke betale – jeg var gjesten hans – selvom jeg hadde tatt masse ekstra fra menyen. Fikk desverre ikke bilder av dette.

Da 200 km var unnagjort slapp han meg av på en service-stasjon midt i ørkenen. Jeg gikk inn og kjøpte en kaffe. Mens jeg satt og drakk den kom en lastebil med tysk henger. “Deutschland?” Spurte jeg sjåføren. Han svarte at han var fra Iran. “I go to Mashhad” sa han. “Jeg og,” sa jeg. Han svingte armen mot lastebilen.

I to dager satt jeg på med Said! Verdens hyggeligste mann! Engelsken hans var god nok til å ha simple samtaler. Han tok mange stopp underveis, men som regel veldig korte. Said har kjørt frem og tilbake på Silkeveiene i årtier. Lastebilen hans var på vei fra Ishfahan til Dushanbe med keramikk, så han kjørte veldig sakte når veiene var dårlige, som de ofte var.

Et av stoppene gjorde vi ved solnedgangen i leireørkenen Lut Mesr. Den var helt flat. Said sa at i Mars, når det regner, blir det liggende vann over hele sletta, som speiler himmelen. Da kommer det store flokker flamingoer dit.

Jeg hadde fortalt Said om mine vegetarianer utfordringer i landet. Helt plutselig snudde han lastebilen for å kjørte tilbake til dette lille gatekjøkkenet som hadde falafel og linsesuppe. Så spanderte han alt sammen på meg. Ikke lenge etter stoppet vi for å sove. Han hadde en køye til meg bak setene.

Neste morgen så jeg at vi var ved en gammel caravansary – en slags veistasjon for handelsreisende med kameler som trengte mat, drikke overnatting eller beskyttelse fra røvere.

Said satte meg i byen Neyshabur fordi han anbefalte å se den. Det var noen fine parker og mausoleum her. Og da jeg fikk nettilgang så jeg at visumet til Turkmenistan var klart. Neste morgen var det en religiøs festival utenfor hotellet. Deltakerne gikk i sorte klær og pisket seg på ryggen til trommene.

Jeg tok en buss til Mashhad. Klar for å forlate landet prøvde jeg å bruke opp resten av de Iranske pengene. Jeg tok inn på dette luksuriøse hotellet men endte med å betale 300 kroner.

Neste morgen stod jeg opp 4:00. for å ta en taxi til grensa med Turkmenistan. Guiden skulle møte meg 9:00 på den andre siden. Taxituren tok 3 timer.

Taxisjåføren Jalil var også hyggelig. Jeg er hjertelig velkommen til huset hans hvor han dyrker pistasjnøtter.

På grensa var det forbudt å ta bilder. Jeg sa ha det til Jalil og fikk en pose nøtter av ham. Så sjekket jeg ut av Iran og inn i Turkmenistan.