Dag 40 – 44

Neste dag fikk jeg hjelp av noen soldater til å ordne tillatelsen for Pamir.

En mann hjalp meg å stoppe en Land Cruiser som hadde et ledig sete. Siden jeg var sist om bord fikk jeg den dårligste plassen. Fra Kulob til Khorog var det 8 timer. Veien fulgte elven som skiller Tadjikistan fra Afghanistan, og var overraskende dårlig. Det må være minst 40-50 år siden den ble vedlikeholdt.

Men sjåførene er ekstremt dyktige og Land Cruisere er eksepsjonelle biler, så tempoet var skremmende høyt. Vi ble kastet til høyre og venstre da sjåføren kjørte slalom mellom hullene i veien, og bakerst i bilen ble man ofte vektløs når bilen kjørte ned i dype søkk. Det var som en 8 timers berg-og-dalbane. Ikke til å unngå å bli sliten av. Eller imponert av kjøreferdighetene.

Underveis hadde en av Land Cruiserne motorstopp, og etter en halvtime med verktøykasser, mekking og diskusjon, ble bagasjen og passasjerene fordelt på resten av bilene, så vi ble 10 i bilen.

Story time

Fremme i Khorog var klokka halv to på natta. Jeg hadde bekreftet med hostellet at jeg kom sent, men adressen og kart-nåla til hotellet var to forskjellige steder. Jeg gikk til kart-nåla. Innerst i en gate uten gatelys var det en stor port, men ingen skilter. Da jeg prøvde å ringe fikk jeg ikke svar. Jeg åpnet porten og gikk inn i hagen. Det var et stort hus, men ingen skilter eller tegn på at det var et hostell. En hund begynte å bjeffe fra hagen. Jeg ble engstelig, men bestemte meg for å prøve å gå inn. Jeg stod i en entre med noen få sko i skohylla. Det var et verdenskart på veggen, noe jeg tolket som et godt tegn. Jeg ble stående i entreen og rope: “Hostel?” Etter to minutter hørte jeg nervøse skritt fra andre etasje, men fikk ingen svar. “Sorry, sorry, sorry!” Ropte jeg. Jeg hadde visst gått inn i noens hjem. Jeg skyndte meg ut. Lyset kom på og ut kom en mann i slippers. Det viste seg at det var et hostell, men i en tomannsbolig, og det var naboen som gav meg nøklene.

Neste dag brukte jeg litt tid i Khorog. Vakre mennesker, fjellfolk som snakker et eget stammespråk, god mat og rent vann, koselige gater med små restauranter og en elv med store gangbruer over.

Herfra tok jeg en delt taxi videre til Ishkeshim, 110km lenger oppover elva. Denne gangen var jeg først ute, og fikk den beste plassen. Men først måtte vi besøke butikker og fylla taket til randen med varer som skulle oppover.

I Ishkeshim var målet å enten kjøpe en bil, eller skaffe transport videre over Pamir Highway. Jeg ble her i to dager. Jeg møtte en ung amerikansk reisende som kunne fortelle om Afghanistan, hvor han hadde vært i en måned og to europeiske motorsyklister på rundreise i Sentral-Asia.

Bilene som var til salgs var enten for dyre, skranglete eller russiske. Russiske biler er.vanskelige å selge i India eller Nepal hvor det ikke finnes reservedeler. Det var ikke verdt bryet eller kostnademe med alt papirarbeidet som kommer med registrering, eksport, deklarasjon, og avgifter av å reise med bil.

Etter å snakke med mange sjåfører, i en bygd hvor alle kjenner alle og lett kan samarbeide om pris, måtte jeg betale skrekkelig mye for en taxi over Pamir Highway. Sjåføren jeg valgte kunne litt engelsk og het Kolya, men han hadde ikke firehjulstrekk. Reisen tok to dager, og veien var dårligere enn noensinne, så det gikk sakte. Men utsikten var spektakulær, og vi gjorde noen interessante stopp underveis.

Først stopp var ved fortet Kha Kha, en 2000 år gammel zoroastrisk festning. Andre stopp var ved en festning med spektakulær beliggenhet 3500 moh oppe i dalsiden.

Tredje stopp: Badet i den varme kilden Bibi Fatima, kriblende varmt, 3500 moh. Fantastisk for kropp og sjel!

Fjerde stopp underveis gikk jeg en kilometer opp i dalsiden og besøkte en buddhistisk stupa.

Etter stupaen ble det temmelig øde, men landskapet var helt vilt!

Vi kjørte over høyder på 4500 meter. Kolya begynte å blø neseblod, noe han sa han alltid gjør på denne høyden.

Vi ankom Murghab sent på kvelden, fikk oss et varmt måltid og la oss i et gjestehus.

Neste dag dro vi tidlig av gårde for at jeg skulle rekke grenseovergangen til Kina før den stengte.

Vi kjørte over et platå på 4000 meter, helt flatt. Veien var så dårlig at vi kjørte for det meste utenfor på sletta.

På grensa 4600 moh var det ganske kaldt, kanskje 5 grader. Hundrevis av lastebiler stod i kø for å komme til Kina, og hundrevis av kinesiske elbiler ventet på transport til Dushanbe.

Etter å få stemplet passet ut av Tadjikistan begynnte den lange prosessen med å passere grensenestasjonene – det var to – til Kina. Det var selvfølgelig ikke lov å ta bilder. Første stasjon var oppe på høyfjellet i et svalt militært varehus med madrasser i stedet for dører. Politiet holdt alltid oppsyn. Jeg ble ført hit og dit. Bagasjen min ble scannet, så ble sekken tømt på et bord, og alle eiendelene mine ble gjennomgått grundig. Jeg snakket med dem gjennom en telefonliknende oversettelsesdings, og måtte svare på spørsmål om bøkene mine, om tablettene, datamaskinen måtte skrus på og kniven min, som en av mine elever har lagt selv og som jeg fikk i gave i sommer, ble beslaglagt. Sorry, Noah. Kanskje var det kulden, kanskje stresset ,men jeg skalv under hele seansen. Det var i det minste en sjanse til å rydde sekken. Så måtte jeg vente, og vente og vente. Tre andre turister dukket opp. Først to syklister fra Argentina og Belgia, og så en Sveitser som hadde haiket med en lastebil. Det var veldig godt å ha noen å fleipe med mens vi ventet i kulden. Etter en lang stund ble vi kjørt ned fra fjellet, til neste grensestasjon. Der ble sekken tømt på nytt, vi ble stillt mange spørsmål og til slutt ønsket velkommen til Kina.

Den nederste grensestasjonen lå ved en motorvei. Jeg haiket og ble plukket opp av noen han-kinesere fra Shanghai som hadde leid en bobil med sjåfør. De ble veldig begeistret over å se meg, og benyttet sjansen til å filme er intervju av meg. Før jeg visste ordet av det var jeg i Tashkourgan, hvor planen var å bli til grensen til Pakistan åpner på Mandag.