Jeg må si det opplevdes ganske så uvirkelig at jeg skulle fortsette å gå hver dag i over en måned… Det føltes ut som det var veldig langt igjen! Og det var det jo.
Etter å ha gått de første 45 kilometerne var beina ganske møre, så allerede den tredje dagen tok jeg en hviledag med sakte rusling 5 km til neste lille landsby “Larrasoaña”. Dette navnet klang så fint at jeg gjentok det for meg selv hele dagen og øvde på å si det riktig.
Jeg kom fram til Larrasoaña i 11-12 tiden og var for tidlig ute til å sjekke inn på overnattingsstedet. Jeg fant derfor dette “supermarkedet” med kloke ord malt på veggene og flagg fra alle verdens hjørner. Her møtte jeg butikkeier Oliver, en entusiastisk spansk mann som selv hadde gått mange av de ulike pilegrimsveiene og drømte om å en gang åpne et “albergue”, herberge for pilegrimer! Han hadde en restaurant med en koslig liten butikk med masse ulike ting som saftis og vegansk sjokolademelk, til min store fornøyelse. Enda bedre ble det da han lurte på hvordan det gikk med vandringen og kroppen og tok frem sin naturlige arnicaolje til føttene mine! (Jeg hadde selvsagt med min egen arnica på reisen, men hans kom virkelig rett fra skogen!)
Oliver fortalte meg at caminoen ville gi/ lære meg/ pilegrimene fire ting:
- Å gå fra å være for mye i hodet til å være mer i kroppen og sansene.
- Å bli en god lytter gjennom møter og samtaler med andre pilegrimer.
- Gjennom å kjenne sekkens vekt på skuldrene hver dag, lære å gi slipp på det jeg ikke trenger (og at jeg ikke trenger så mye..?)
- Til sist ville historiene fra de andre pilgrimene (og hele opplevelsen i seg selv?) gi visdom!
Vi får se, da!
De neste dagene savnet jeg Pyrineenes utsikter og hester, til gjengjeld var det magiske skoger og i blant sauer, puser eller inngjerdede hester å hilse på.
Varmt, vakkert, hvile…
Underveis fant jeg plasser der jeg kunne legge meg ned på bakken og hvile føtter og skuldre! Etter pausene var det tøft å sette i gang igjen den støle kroppen.
Første storby Pamplona
Jeg var ikke helt klar for å overnatte i storbyen etter de fredelige og fantastiske dagene i naturen.
Jeg besøkte den store flotte kirka og fikk stemplet mitt “pilegrimspass”, noe man må gjøre hver dag.
Jeg kjøpte nytt minnekort til kameraet mitt og la det gamle trygt (trodde jeg) inn i lommeboka mi.
Så fant jeg en kafé med veganske varer og dette bildet på veggen, og la i vei ut av byen.
…Og gikk meg vill (fortsettelse følger).
Leave a Reply