På togstasjonen i Chengdu møtte jeg tilfeldigvis Guido, en av de tre jeg møtte på grensen fra Tadjikistan. Forbløffende sammentreff med tanke på at det bor 1,3 mrd mennesker i Kina og 20 mill i Chengdu i tillegg til at Chengdu er 2800 km unna grensa til Tadjikistan! Vi ble enige om å møtes senere.

Hostellet mitt var strøkent og hyggelig. Jeg fikk flere nye venner her. På kveldene viser de filmer på lerretet og arrangerer ofte sosiale aktiviteter som dumpling party eller felles hot pot, (kinesisk fondue)

Midt i nasjonaldag-ferien kryr det av mennesker her i Chengdu. Dette er en skikkelig moderne storby med skyskrapere og travle små forretninger på gateplan. Maten er fantastisk. De bruker en helt spesiell type pepper som gjør munnen litt nummen. Shezuan mat er mitt nye favoritt-kjøkken.

Jeg ble overrasket over at det er minst like mange elbiler som i Norge her, og sykt mange el-mopeder.

Jeg bestemte meg for å droppe hele turen til Pakistan, India og Nepal, ettersom omveien begynner å bli latterlig stor, men jeg må uansett søke visum for Kina på nytt ettersom visumet mitt har utløpt. Men først må jeg vente på at nasjonaldag-feiringen er over. Den varer en uke.

Tiden bruker jeg på å dra ut på byen med folk fra Hostellet, møte Guido og Corwyn fra grensen til Tadjikistan, besøke buddhistiske templer og henge på hostellet.

Tirsdag den 8. Oktober kommer og offentlige kontorer åpner igjen. Jeg blir sendt rundt i en Kafkaesk labyrint, fra politistasjon. Til politistasjon, og neste dag får jeg utvidet visumet mitt, og dermed der jeg klar for å reise videre. Nå bærer det mot Hong Kong hvor jeg endelig skal møte Marianne.