Jeg stod opp kl 7, tok en taxi ut til bussterminalen i Ankara. Derfra tok jeg en Buss til Göreme – byen i hjertet av Kappadokia.

Jeg elsket Kappadokia. Det er veldig fint der, så jeg tok masse bilder. For å ikke drukne dette innlegget i nesten like bilder vil jeg trekke frem tre høydepunkter. Et vennlig, et ubehagelig og et vakkert.

Høydepunkt 1: Vennen

Undertegnede var på en løpe-/klatretur i fjellformasjonene da en stor hvit hund plutselig kom løpende etter meg.

Jeg var ikke den eneste som likte å løpe rundt og utforske fjellene her. Han her ville være med!

Så vi slo følge!

Küçük – navet jeg gav ham for anledningen, tyrkisk for søt/liten – er en fri hund. Han bærer en chip på øret. Han må klare seg selv, men kan til gjengjeld gjøre som han vil.

Noen ganger var det litt for mye klyving for Kuçuk. Da sa jeg pent “takk for turen” og løp videre.

Men på en eller annen måte klarte han å passere hindringene, og tok meg igjen. Dette skjedde flere ganger.

“Jeg har ikke ansvar for deg,” prøvde jeg å forklare. Så fortsatte vi oppdagelsesferden.

Vi kom over en vannkran og en tomflaske som ble til en hundeskål. Jeg fortalte: “Når vi kommer til byen skaffer jeg deg litt mat, så får du igjen kaloriene dine!”

Men når vi kom ned i dalen, kom vi inn i territoriet til en rivaliserende gjeng med gatehunder. Jo lengre vi gikk, jo flere ble dem. Ingen av oss var velkomne der, men særlig ikke Küçük som ble forsøkt bitt av de andre hundene. Jeg svingte med kameraet mitt for å skremme hunde-banden vekk. Det gikk!

Nede i byen gik jeg inn i en butikk og kjøpte litt hundemat, men Küçük var distrahert av en annen hund akkurat da. Han hadde forsvunnet når jeg kom ut! “Have you seen a big white dog?” Spurte jeg. Til slutt fant jeg ham.

Jeg gav ham hundematen et sted hvor det var stille og rolig.

Høydepunkt 2: Telefonjakten

Tilbake på hotellet oppdager jeg fort at jeg har mistet telefonen. Den har falt ut av lomma da jeg løp! Heldigvis går det ann å spore den med laptopen! Jeg tar med meg laptopen ut for å finne telefonen. Det begynner å mørkne litt så jeg tar med hodelykt. Jeg møter Küçük på gata og han vil gjerne være med, men ombestemmer seg når jeg går gjennom territoriet til de sinte hundene.

Det å begynner å lyne og tordne i det fjerne mens jeg klatrer rundt i fjellene. Ordentlig mørkt. Hodelykten er svak, best å lese med. Jeg bærer laptopen under armen. Jeg leter i busker og i kratt mellom svabergene jeg tidligere hadde hoppet så lystig på, men kan nesten ikke se noen ting bortsett fra når lynet lyser opp alt. Så kommer regnet. Det første regnet jeg har hatt siden Venezia. Ganske raskt etter kommer det kraftig vind. Nå er jeg redd for laptopen min! Over meg, på toppen av klippene stod det noen turister som tok bilder av lynet. Jeg roper og klatrer opp så fort jeg kan for å gi dem laptopen min så de kunne redde den fra regnet. Da jeg kommer opp begynner det å regne veldig kraftig. De kjører meg ned til byen igjen. Deretter leter jeg videre uten laptopen, men med regnjakke. Uten hell.

Dagen etter finner jeg den i dagslys. Den har heldigvis overlevd regnet.

Høydepunkt 3: Ballongtur

Til tross for tordenstorm kvelden før var det vindstille og klarvær neste morgen. Kappadokia er kjent for varmluftsballongene som letter før soloppgang hver morgen.

Takk for nå. Neste tur går til Teheran. Her er en kul katt!