Denne delen av Kina har vært preget av storstilt handel, og blir kalt Silkeveien for te eller Tea Horse Road. Te fra Sør-Øst Kina og særlig fra Pu’er ble båret til Tibet hvor det ble byttet mot hester.

I de forrige innleggene – fra Dali, Lijiang og Shangri-La – har vi bevegd oss oppover denne ruten, og handelen her har bidratt til velstanden i disse områdene i hundrevis av år.

Siden Shangri-La var den siste store turist-destinasjonen var det begrenset med offentlig transport videre. Vi belaget oss derfor på å haike.

Vi forlot endelig Shangri-La ved å stelle oss langs veien og strekke ut tommelen. En bil stoppet, kjørte oss halvveis, og en tommel til, enda en bil, og så var vi i Benzilan. Vi merket at hele turen var en lang nedoverbakke og vi gikk fra 3300 moh ned til ca. 2000. 

Apropos elver. I dette innlegget krysser vi tre viktige elver som opprinner i Tibet, men renner ut i tre forskjellige hav. Her renner de parallelt med hverandre, ca 65 km unna hverandre. Dette er den første og østre elven: Yangtze som renner ut i Øst-Kinahavet gjennom havnebyen Shanghai.

Neste morgen dro vi videre på Tea Horse Road, men med buss.

Vi hoppet av bussen ved klosteret Dhongzhulin. I motsetning til klosteret ved Shangri-La var det ingen turister her.

Øde fjelldaler er perfekt for klosteret, men dårlig for å reise videre. Vi haiket i en times tid før et kjærestepar på bryllupsreise fra Shanxi stoppet i sin fancy elbil. De trodde først vi hadde store problemer, for de var ikke kjent med konseptet haiking.

De kjørte oss over to fjellpass, det høyeste på 4292 moh, og ned i neste dal. Her spanderte de middag på oss, fant oss et hotell og insisterte på å betale det i tillegg. Vi som kommer fra en kultur hvor vi skal være uavhengige, og er vant til at alle betaler like mye syntes det var litt ubehagelig, men måtte bare ta imot. Det var umulig å insistere. Vi var deres gjester og de skulle sørge for vår komfort og trygghet.

Neste dag våknet vi opp i byen Deqen. Byen ligger i en ganske bratt kløft hvor elva Lancang Jiang fosser nedover. Kanskje en ganske normal kinesisk fjellby som ikke ser så mye turisme. Vi tok en minibuss som – når den ble full – kjørte oss nedover dalen til broen som krysset elva der vi skulle over neste fjellpass.

Dette er den midterste elva: Lancang Lijang, blir senere til Mekong, Sør-Øst Asias viktigste elv som renner ut i Sør-Kinahavet helt sør i Vietnam.

Vi startet å haike i en liten bygd og ble straks plukket opp av en omreisende fotograf fra Dali. Han hadde en eklektisk stil og tilhørte etnisiteten Yi, en minoritetsgruppe som hovedsakelig finnes i Yunnan. Det beste var at han kunne engelsk og hadde masse kunnskap om provinsen. Han het Youngun og vi kom godt overens.

Vi krysset et fjellpass til:

…og kom ned til den østlige av de tre elvene: Nujiang. Bare 65 km øst for Yangtze er denne dalen mye frodigere enn de forrige. Nujiang renner ut i det Indiske hav.

Vi fikk god kjemi og det passet bra at vi ble med ham på fotografi-jobben hans, som han beskrev som en forundersøkelse for magasinet hans. Vi fulgte ham i to dager nedover Nujiang-dalen og hadde to overnattinger sammen. Han spanderte all maten på oss, og mye var utrolig godt! Den tredje dagen ville vi bli igjen i den utrolig fine landsbyen for å gå turer, så vi sa ha det bra til Youngun. (Men vi besøkte ham senere i Dali hvor vi tok ham med på fin restaurant og fikk endelig lov til å betale.)

Her besøkte vi en forlatt by som har blitt bosatt igjen. På 70-tallet ble denne byen bygget. Like etterpå viste en geologisk undersøkelse at byen stod i fare for å rase ned fjellsiden. 50 år etterpå har folk benyttet muligheten til å flytte inn, litt på kanten med loven, men det aksepteres. Stemningen var autentisk og ekte, og det opplevdes litt som å være i et Kina fra (nesten) 70-tallet. Og utsikten var spektakulær som dere ser.

Det var litt om tre paralelle elver, tea horse road, og mest om opplevelser vi hadde ved å besøke det litt mere rurale Kina.

Takk for at dere leste!