Sentral-Asias Nord Korea

Mellom alle kontrollpostene på grensen passerte jeg et langt rett gjerde. Jeg måtte klype meg i armen for jeg kunne ikke tro jeg var i Turkmenistan! Etter at den første visumsøknaden min ble avvist bestillte jeg en guidet tur gjennom landet. Det er den eneste måten å komme inn i landet på nå, etter covid. Det var dyrt. Guiden møtte meg på grensestasjonen. Etter en drøy time med å gå frem og tilbake mellom kontorer med pass, håndskrevne skjemaer og penger, gikk vi om bord i en buss ned fra fjellet.

Guiden het Eriz, og han kunne overaskende masse om norrøn mytologi! Han “passet på meg” gjennom hele landet helt til jeg stemplet ut på andre siden 24 timer senere. Hele tiden med en enøyd positivitet til landet sitt. Han møtte alle kritiske spørsmål med forklaringer og begrunnelser, og sørget for at jeg fikk se det fineste landet hadde å by på. Jeg følte meg som et esel med skylapper.

Etter en kort stund var vi i Ashgabat, hovedstaden.

Det føltes veldig merkelig å se denne byen. Alle bygninger var helt hvite, alt var skinnende rent, ingen reklame, ingen flekker på asfalten, velstelte busker og nesten ingen mennesker. Og ikke minst store forgylte monumenter!

Første stoppested var et enormt og nesten tomt kjøpesenter. Vi spiste deilig mat for en billig penge. Jeg møtte en fremmed gutt som var nysgjerrig på utdanning i Europa. Guiden prøvde flere ganger å snakke til meg on andre ting for å avbryte. Det var ikke meningen at jeg skulle møte noen.

Så kjørte han meg til Nusa – et gammelt fort på en høyde utenfor byen.

Så tilbake til hovedstaden igjen, hvor jeg fikk se nøytralitetsplassen, uavhenginghetsplassen samt store forgylte monumenter. Det var strengt forbudt å ta bilde av presidentpalasset.

Så gikk vi ombord på et tog. Eriz hadde sørget for at vi hadde en hel kupé for oss selv. Jeg møtte ingen fler, selvom jeg så mange mennesker. Kvinnene var kledd i fargerike kjoler og mennene i dress og hvit skjorte.

Neste morgen ankom vi Turkmenbat. Det ble jeg hentet av en bil og fraktet til grensa. Eriz fulgte meg helt til grensekontoret hvor jeg fikk passet stemplet.

Etter Sovjetunionens fall samlet Presidenten landets fem stammer og har siden styrket den nasjonale identiteten. De er rike på naturgass, og ønsker å være uavhengige fra aktører som USA, Kina og Russland, noe som krever sin list. Om proteksjonisme og isolasjon er et nødvendig eller unødvendig onde legger jeg meg ikke opp i, men det var noe absurd over hele landet.