Fremme i Melbourne var planen å selge bilen vår og komme oss raskt videre til New Zealand. Først ville vi gi den litt kjærlighet. Etter en måned på veien hadde vi en ganske lang liste med ting vi ville fikse før den byttet eier.

Vi fant et billig verksted og utførte full service og byttet ut en sensor som hadde begynt å klage. Men den nye sensoren klaget også.

Vi la ut bilen for samme pris vi kjøpte den for. Prisen var diskuterbar. Det var ikke akkruat noen telefonstorm, men vi fikk noen meldinger og håpet på at salget var på vei. Og mens vi ventet kunne vi dra på road-trip.

Etter å ha ventet ganske passivt på vår kjøper, fant vi ut at vi trengte en “RWC”, (Road Worthyness Certificate). Det betyr at et godkjent verksted skal se på bilen og vurdere den som i god stand.

Verkstedet i Melbourne skrev en liten liste over ting som måtte fikses for å få den i godkjent stand. Noen ting var billig, og noen dyre. For å fikse den opp så mye som mulig for så lite som mulig bestemte vi oss for å kjøre rundt å skaffe nye dekk, fikse takduken, og alt annet småtteri på billigst mulige måte. Vi bodde i airBnB-er. Hver dag senket vi prisen på annonsene våre.

Det er høst!

Det skal sies at vi prøvde å selge bilen som en komplett backpacker-bil og at Melbourne – hvor temperaturen holdt seg rundt 12 grader og været var vått – var forlatt av backpackere for lenge siden. Nesten en uke etter at vi kom tilbake fra siste road-trip begynnte vi å bli utålmodige. Vi bestemte oss for å følge etter backpackerne nordover…

Vi tok to netter litt nordafor Melbourne i en skog:

Så kjørte vi de nesten 900 kilometerne til Sydney

Tilbake i Sydney

Tilbake i Sydney igjen brukte vi mye energi på å finne kjøperen vår. Vi hang opp plakat på hostel:

Annonsene vi hadde ute gav oss mindre respons enn forventet. Også i Sydney. Prisen på annonsene ble lavere og lavere. Vi slo i hjel tiden med golf.

Vi tok oss en tur opp i åsene utenfor byen etter en visning av bilen:

Vi var på Kino og så den siste David Attenborough-filmen. Denne filmen var ikke bare full av fantasiske bilder, den hadde også kanskje det viktigste budskpet vi har sett i en naturdokufilm.

Vi utforsket noen av nabolagene. Her er noen favoritter:

Newtown

Newtown har noen syyykt digge veganrestauranter og mange vintage-klesbutikker. Alternative folk i gatene. En pizzarestaurant selger skikkelige gourmet-neapolitanske pizzaer, men helt uten å nevne at alle pizzaene er veganske.

Burwood

Et sted i Sydney heter Chinatown, men fikk sikkert det navnet for lenge siden. Kineserne i Sydney bor nå i Burwood. Her er nesten alle kinesere, også restauranter, cafeer og de mange kule te-sjappene man finner her, hvor man kan drikke deilig te.

Vi besøkte Car City, en diger plass hvor mange bilforhandlere kjøper og selger biler. Vi tenkte de ville ha en budkrig på bilen vår, men markedet hadde vært tregt i det siste, og de var ikke akkurat desperate etter bilen vår heller. De var åpne om at de ville gi oss noen tusen dollar mindre enn den var verdt.

Til slutt – tre uker etter at vi la ut bilen til salgs – fant vi kjøperen vår!

Han betalte cash. Mistenksomt? Vi fikk ikke så mye vi håpet, men det var godt å bli ferdige med bilen.

Siste dag i Sydney!

Vi gjorde yoga,

fikk en yoga-venn til å sette inn pengene for oss, og så…

Og så dro vi til New Zealand!