På veien fulgte jeg pilene og de ulike merkene av skjellene:

Men på min ettermiddagsvandring ut av Pamplona mistet jeg merkingene. Jeg visste sånn omtrent hvilken retning jeg skulle og fortsatte derfor å gå, ganske selvsikkert. Alle de andre pilegrimene hadde tatt kvelden nå, og det var bare jeg som gikk. Skyene tettet seg til og nattens uvær var i framdrift.

Jeg forsøkte å finne ut hvor jeg var ved hjelp av Google maps, men GPSen, den blå posisjonsdotten, hoppet rundt på kartet og så ut til å more seg veldig.

Jeg gikk gjennom et par jorder med triste solsikker.

Og ta- da! Der var veien videre.

Så trengte jeg å hvile føttene og spise en fersken. Noen sauer beitet i det fjerne og en mann kom forbi med hunden sin og fortalte meg at regnet snart ville bryte løs.

Og det gjorde det!

Men heldigvis hadde jeg akkurat klart å komme meg inntil og under hustaket der jeg trodde mitt overnattingssted var. På bildet her pøser det ned rett ved siden av meg. Problemet nå var bare at ingen åpnet..

Men hjelp fra noen lokale på en veranda i nærheten fikk meg til riktig hus, jeg hadde gått til frokostkafeen og ikke til overnattingsstedet. Denne natten buldret det utenfor vinduet og temperaturen var mye lavere enn tidligere, så det ble en kald natt i silkeposen.

Mens jeg vandret hadde jeg mye tid til å fundere over det som skjedde underveis. Blant annet hvordan jeg selv reagerte på å gå meg litt vill dagen før, og hva jeg ønsket å gi slipp på og tilgi da jeg vandret over “Alto de el Perdón”, Tilgivelsens fjell, i morgentåka og vindmøllesuset.

Jeg vandret mye alene, men ikke bare. Så lenge jeg vandret på morgenen, slik alle andre pilegrimer, var det alltid trivelige folk å bli kjent med og føle fellesskap med. Vi alle skulle det samme, gå den samme lange veien og kjenne på de samme gnagende sårene.

En dag fant jeg en venn med en drone som tok dette bildet over den gamle flotte brua i Puente la Reina der jeg tok en liten lunsj.

En annen dag møtte jeg en annen venn:

~

Har du noen gang gått i ring?

Jeg har vært på kurs på fjellet der jeg har lært å finne frem i dårlig sikt ved å beregne avstand med å telle skritt, bruke kart og kompass. Heldigvis har jeg aldri gått meg vill i tåkefjellet!

Men hva med et kurs som lærer meg kunsten å oppdage når jeg går de samme feilskritt om igjen, når jeg går i sirkler i mitt eget liv?

Ut av neste storby Logroño gikk jeg meg også vill! Det var dagen jeg møtte det koselige ekornet, ville kaniner, været var flott, jeg koste meg, gikk forbi vakre vindrueåkre og snikende kom en følelse av at jeg var på feil spor. Igjen hadde jeg begitt meg ut på vandring på ettermiddagen, og hadde ingen andre pilegrimer å lene meg til og følge etter.

Jeg gikk mer enn tre kilometer i feil retning før jeg oppdaget at JEG HADDE GÅTT I RING!

Jeg gikk rundt en golfbane, på stier som lignet veldig på de jeg pleide å gå på. Men å gå en sti som ligner på den riktige, fører meg ikke dit jeg vil..

Jeg ruslet tilbake kilometrene, reserverte en seng for natten og håpte på at det ville være noe mat å finne i landsbyen så sent, så gikk jeg endelig på riktig vei dit jeg ville.

Å finne ut at jeg hadde gått feil, var en ting, men å gå i sirkel føltes faktisk ganske spesielt!

Etter dette fikk jeg mer å fundere på. Den meningsløse følelsen av å ha gått i sirkel, spørsmål som: når er det jeg går i sirkler i stedet for videre i livet ellers? Hvorfor gjorde jeg ikke noe når jeg følte at jeg var på feil vei?

Jeg vil lære bedre å kjenne språket til mitt indre kompass!